Ja, sånn kan det gå når man går i dvale… Da flyr lesertallene fra de store høydene og rett ned i kjelleren!! Men det betyr egentlig ikke så mye for min del. Skrivingen er bare en måte for meg å sortere tankene mine på.
Akkurat nå har jeg en del å sortere… Kjenner meg litt innestengt og med pustebesvær… Må ut!! Må bli kjent med noen på dette nye stedet!! Må få meg noen venner, - kanskje en jobb hadde gjort seg??!!?? Må ha litt fred, - litt luft mellom ørene. Blir så slitsomt å ha mann og barn rundt seg 24 timer i døgnet. Eneste tiden jeg er mutters alene, er når jeg sitter på do (unnskyld den billedlige forklaringen…)
Utover det, så har jeg det vel ikke så aller verst. Har en venninne som savner meg dyrisk og et borettslag som hater trynet på meg. Så jeg kan vel ikke akkurat klage
Dvalen kommer kanskje til å vedvare, men så sant jeg har mulighet, så er jeg innom og hilser på
Tar meg en tur i min lune hule. Blir kanskje borte en liten stund. Må ha litt inspirasjon, kjenner jeg. Ja, og så er jeg midt oppe i flyttestyr og utenlandsopphold. Mer enn nok å henge både fingre og tanker i, kan man trygt si…
Håper på å komme sterkt tilbake!! Men selvom jeg ikke er så aktiv på skrivefronten, så følger jeg med dere likevel
Skjønner ingentig.. Her går jeg og lurer på om ikke jeg bare skal legge ned bloggen, - dels fordi jeg har skrivesperre og dels pga lite besøk.. Og hva skjer??!!?? Joda, etter uker med 2-6 treff for dagen eksploderer det plutselig og nærmer seg 100!!! Hæ???!!?? Hva skjer??!
Har vel egentlig mer eller mindre bestemt meg for å legge ned hele bloggen. Klarer ikke å komme på noe fornuftig å skrive, og føler bloggen bare henger over meg som en svart sky. Ikke akkurat det at jeg har så mange besøkende som “forlanger” at jeg skal skrive, men har man først publisert noe, så forventer man gjerne noe til seg selv.
Hmmm.. Skal gå litt i tenkeboksen på dette. Se om jeg får plass til den tanken innimellom alle de andre jeg har oppe i hodet. Det er rimelig fullt der oppe for tiden!!
I løpet av et helt liv er det mange valg man skal gjennom. Noen av dem er soleklare og enkle å ta, mens andre igjen er verre å håndtere. Av og til kjennes det ut som om man har valgt feil retning i livet, men selvfølgelig tar man også valg som man kjenner er helt rette på helt riktig tidspunkt.
Og så har man veiskillene… “Hvis jeg hadde gjort sånn.. hadde det da blitt slik? Eller om valget hadde falt på dét.. ville jeg hatt det bedre i dag da?” Og sånn kan man holde på i det uendelige.
Jeg har flere ganger lurt på om valgene jeg har tatt har vært riktige. Om jeg har tatt valgene av egen fri vilje eller om jeg har fulgt strømmen. Den gang jeg var tenåring (nei, det er ikke SÅÅÅ lenge siden…) følte jeg at et var nesten umulig å velge. Jeg tør ikke tenke på hvordan dagens ungdom har det…
Men altså; om jeg den gang hadde valgt vennskap fremfor kjærligheten (eller det jeg trodde var kjærlighet..), - ville jeg da vært et lykkeligere menneske i dag? Og om jeg hadde fortsatt å studere (slik foreldrene mine oppmuntret meg til å gjøre..), - hadde jeg da hatt det bedre arbeidsmessig/økonomisk i dag?
Man kan ikke kjøpe seg lykke. Og man kan heller ikke kjøpe seg et godt liv. Det må leves, akkurat slik man selv legger det til rette for å leves. Noen ganger er det lekende lett og man synger seg gjennom solskinnsdager. Men noen ganger er det som om regnværsskyene aldri letter og det er mørkt og kaldt rundt en hele tiden.
Melankoli. Depresjon. Ensomhet. Følelsen av å ikke være verdt noe, - ikke strekke til. Tomheten. Smerten. Tårene som stenges inne fordi man skal være så forbasket “perfekt” utad! “Neida, ingenting kan knekke denne damen her!!”
Yeah, right…
“Du er på sammenbruddets rand, min venn.. Og du er faretruende nærmt kanten!” Synes jeg hører stemmen som formaner meg oppe i hodet mitt. Stemmen som forteller meg at jeg er totalt mislykket, - på alle punkt. Ja, du skjønner.. Jeg skulle jo helst vært litt lengre i bena, vært litt smalere om både lår og mage, hatt litt mer vet mellom ørene og ikke minst følt meg stolt over meg selv og hva jeg kan utrette. Men ikke denne jenten, nei.. Denne jenten er en NOBOBY i den store folkemassen.
Jeg trenger å føle at noen gir meg oppmerksomhet. Hele tiden. Nesten som et lite barn som stolt viser sine første skritt med sitt tannløse smil. Behovet for å bli “sett” er enormt, men samtidig er jeg redd for å skuffe noen. Redd for at de skal gi alt for så å oppdage at jeg bare er et tomt skall.
Hadde jeg tatt en time på sofaen hos en psykolog er jeg redd vedkommende hadde sluttet sin praksis på dagen! Det hadde rett og slett vært for mye å ta av. For mye å takle og sortere.
Når menn har problemer går de inn i sin trygge “hule”, sorterer tankene og finner en løsning. Når kvinner har problemer slenger de masse løse tråder rundt seg, - uten å ha kapasitet til å samle dem sammen igjen. Nå har jeg aldri vært noe håndarbeidsmenneske, men jeg vet såpass at mange løse tråder resulterer i en stor floke. Og sånne er jeg veldig flink til å lage!!! En MESTER (ja, med STOOOORE bokstaver…)
Hadde jeg bare hatt en stille stund for meg selv. Samlet sammen trådene til ét stort nøste. Slengt nøstet på et bål og satt meg til å se hvordan flammene hadde slukt det. Og samtidig latt tårene renne i strie strømmer.
Føler jeg ikke strekker til for tiden. Det er mye jobbing. Altfor mye jobbing, faktisk.. Når man passerer 50 timer på 6 dager, da er det liksom på tide å ta det litt med ro. Men det har jeg ikke tid til. Saken blir jo ikke bedre av at jeg ikke har tid til alt det andre jeg så absolutt skulle ha gjort…
Dårlig samvittighet er mitt varemerke.. Sliter pga familien, føler jeg ikke strekker til på jobben, skulle tatt meg av en del vennskap som holder på å aldeles skli ut i sanden og så burde jeg vært litt flinkere til å tenke på meg selv innimellom… Kjenner tendensen til å møte veggen igjen er faretruende nærmt, men jeg må bare holde ut i en mnd til. SÅ kan jeg ta meg fri. Langfri!!!
Gleder meg til den dagen jeg kan våkne av meg selv om morgenen, uthvilt og klar for en ny dag med et smil om munnen…
Jeg har så mange tanker oppe i hodet mitt for tiden. Ting jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Alle har så mange meninger om hvordan ditt og datt skal fikses og ordnes, og jeg går egentlig bare rundt og har problemer med å få satt ord på det..
Deppa og usikker for tiden…
Her skulle jeg jo egentlig hatt et klipp med BE himself, men det fantes ikke. Men Kurt Nilsen er jo ikke så helt å forakte heller
Endelig har jeg fått meg en ny baby i huset!!! Og da mener jeg ikke en sånn fysisk en… Neida, - her er det snakk om et Nikon D40 Har ikke hatt så mye tid til å bli kjent med det enda, så jeg har ikke tatt så mye bilder. Men det kommer, det kommer
Inntil videre legger jeg inn litt bilder tatt med mitt kompakte kamera; Canon IXUS50
Litt trolls skogsstemning…
Forglemmegei…
Tripp, trapp, tresko
Fascinerende utsikt
Rød blomst
Rosa/lilla blomst
Fargeprakt!!
Og ja; jeg tar gjerne imot kommentarer på min “fotokunst”
Alle snakker jo om å være blåøyd og naiv, men jeg har en følelse av at det går an å være grønnøyd og naiv også. I alle fall for mitt vedkommende. Ikke har jeg blå glugger, men naiv er jeg i bøttevis!!
Det å leve i en drøm og tro at den kan vare for evig, - ja, til og med tro at den kan gå i oppfyllelse en dag!!! DET er å være grønnøyd og naiv, det… Og jada, jeg vet at TOLD YOU SO bare ljomer i veggene rundt meg her akkruat nå…
En drøm er jo akkurat det det er; en drøm. Det er ikke meningen sånne ting skal gå i oppfyllelse, for da er jo hele poenget med drømmen borte. Skjønner du hvor jeg vil hen nå??
If it is ment to be, than it will be… Men når man altså ligger sånn ca 13 år på etterskudd fra det punktet hvor det kunne vært mulig… Ja, da er det liksom på tide å se virkeligheten i hvitøget og våkne opp fra drømmen!!
Men for all del. Drømmen var vakker, og jeg kommer til å leve på den leeeeeenge!!!
Problemet akkurat nå er å komme seg ut av marerittet som herjer for fullt.. Sånt noe er ikke like kjekt som en drøm, skjønner du!!
